I
Blanke ark er jorda hvor skriveren sår sine frø. Sparsomt. For knopper til dikt kan spire.
II
Tomme sider, der ingen ord er skrevne, bevarer ingen minner.
III
En skrivende fyller sine linjer med ord,
Deres betydning utfordrer intellektet.
Gir en fengende følelse som trenger gjennom selvet.
IV
Ens muse er en hensynsløs narr, dog klandre din skjebne.
For sider blir fylt og fjernet av en skriver, med opprømte ord.
V
Om dette utrykket engasjerer din leser, kall det nåde.
Om stykket kan stille min hunger, forsyn meg!
Om dette verket aldri blir lest derimot, kan det gjenfinnes i en krik eller krok - som gjenklang av kløyvde ord, smeltet sammen i et punktum til slutt.